Forskere og barnevern: Samarbeidsprosjekt gir et gjensidig løft

Halsa er førsteamanuensis og leder for prosjektet Decisions and Justifications in Child Protection Services (CPS), hvor hovedmålet er å identifisere hvordan tolkninger av prinsippet om "barnets beste" gjenspeiles i barnevernets beslutninger. I neste omgang å bidra til å styrke barnevernutdanningene og bedre barnevernets begrunnelsespraksiser.

Prosjektlederen sier det er avgjørende å treffe en tematikk som brukere og profesjonsutøvere er opptatt av. Da er et samarbeidsprosjekt ideelt.

– Det er jo et poeng med velferdsforskning at det skal være nyttig for dem det retter seg mot. Da må man høre stemmene, ellers kan man leve litt i sin egen verden. I et samarbeidsprosjekt ligger det mye gjensidig læring, vi får innspill vi selv ikke har tenkt på. Jeg tror også det kan gi et løft til de som er i praksisfeltet at de er med å diskutere prinsipielle ting, sier Halsa.

Nytteverdi for begge parter

For prosjektlederen er det lett å finne flere argumenter for et slikt samarbeid:

– Mange vil forske på barnevernet. De er presset på tid, da må vi gjøre noe de synes er viktig. Hvis vi finner ut hvor skoen trykker er det nyttig for dem, og nyttig for oss. Som høgskole utdanner vi jo også profesjonsutøvere og øker slik deres kompetanse.

Ganske tidlig etter at prosjektmidler var innvilget inviterte Høgskolen aktuelle partnere til et seminar, inkludert barnevernet. Internasjonale deltakere var også på plass. Prosjektet samarbeider særlig med et polsk universitetsmiljø i Krakow som er opptatt av hvordan polske gjestearbeidere og migranter har opplevd møtet med det norske barnevernet.

– Praksisutøvere kan også være døråpnere for forskere slik at vi får tilgang til feltet vi vil studere. Vi ville diskutere innhold med de som var interesserte, og høre hva de var opptatt av.

Forskning for bedre tjenester

Mona-Iren Hauge i Oslo Kommune bekrefter at nytteverdien er gjensidig. Hun har selv bakgrunn som forsker, nå er hun seksjonssjef i Barne- og familieetaten, seksjon for kunnskap og analyse.

– Dette er fremtidens forskning. Forskning må ut av kontorene og ut i feltet, bli mer brukerrettet som her. Hvis vi i praksisfeltet skal lage enda bedre tjenester for de som trenger dem, trenger vi systematisering av kunnskap og vite effekten av tiltak. Her trenger vi forskernes metodiske tilnærming.

Et samarbeidsprosjekt reduserer avstanden mellom forskningen og de som skal bruke den, mener Hauge.

– I kommunen kjenner vi til de strukturelle forholdene og de politiske føringene, men mangler kunnskapsmiljøet som forskningen representerer. Å samarbeide med forskere gir oss et bedre faglig grunnlag for beslutninger.

Nytt kunnskapsgrunnlag

Det er et komplekst felt og barnevernet blir lett utsatt for kritikk, mener Halsa.

– Vi er opptatt av verdier og kultur i barnevernstjenester. Vårt perspektiv er at feltet er så komplekst at det er umulig å aldri gjøre feil. Prinsippet om barnets beste er veldig normativt, og det finnes ikke ett svar for alle.

Prosjektet er delt i sju «arbeidspakker» der de altså skal undersøke hvordan praksis og avgjørelser blir begrunnet. De spør blant annet:

Hvordan tolkes og anvendes prinsippet om brukermedvirkning i vedtak om omsorgsovertakelse og familieråd, i fylkesnemdvedtak og arbeid med minoritetsfamilier? Hvilke kunnskapsbegreper og normer for begrunnelse reflekteres i tolkninger av barns beste? Hvilke ulike tolkninger av barns beste-prinsippet kan identifiseres i ulike kulturer?

Halsa understreker også hvor viktig denne type prosjekt er for det kollegiale samarbeidet internt på høgskolen.

– Seniorforskere og nye kolleger jobber sammen, da blir kontaktnettet ut ganske stort. Vi er halvveis i prosjektet og har allerede gitt ut bok, Verdier i barnevern.

Artikkelen illustrerer en tidlig type samarbeidsprosjekt, som i hovedsak videreføres i søknadstypen Kompetanse- og samarbeidsprosjekt. En viktig forskjell er blant annet at samarbeidspartnerne i Kompetanse- og samarbeidsprosjekt utformer søknad i fellesskap.