I hjertet av Altafjorden har et forskningsprosjekt vekket en glemt kulturarv til live. Prosjektet "Tilbakeføring av samisk kulturarv – hva skjer lokalt?" har gitt lokalsamfunnet en ny forståelse av egen historie og identitet.
Bakgrunnen for forskningsprosjektet var en avtale inngått i 2012, der Norsk Folkemuseum og Kulturhistorisk museum skulle tilbakeføre halvparten av de samiske samlingene sine til de seks samiske museene som nå er under Sametingets forvaltning.
Alta Museum, som ikke er et spesifikt samisk museum, men underlagt Kulturdepartementet, var ikke direkte involvert i denne prosessen.
– Ettersom kystområdene våre, inkludert Altafjorden, ble hardt rammet av fornorskningspolitikken, var dette noe som likevel var relevant for oss. Vi ser konsekvensene av dette den dag i dag. Blant gjenstandene som skulle tilbakeføres, var det nemlig flere som var samlet inn fra Altafjorden og nabokommunene, forklarer Eva Dagny Johansen, sosialantropolog, museolog og prosjektleder for ”Tilbakeføring av samisk kulturarv – hva skjer lokalt?”.
Prosjektet har fått 1,6 millioner kroner fra Forskningsrådets Offentlig sektor-ph.d.-ordning.
Samarbeid og kunnskapsutveksling
Johansen forteller om godt samarbeid og nyttig kunnskapsutveksling. Lokale ressurspersoner, forskere, kunstnere og museumsansatte jobbet tett sammen for å velge ut og tolke gjenstandene som skulle tilbakeføres. Gjennom samtaler og diskusjoner ble gamle fotografier og gjenstander satt sammen for å få en rikere forståelse av sjøsamisk kultur.
– Det var spennende å se hvordan den lokale kunnskapen og de gamle fotografiene kastet nytt lys over gjenstandene. Sammen kunne vi fortelle en rikere og mer nyansert historie om sjøsamisk kultur i Altafjorden, sier hun.
Gjenstander med dyp betydning
Gjenstandene som ble tilbakeført inkluderte klær, smykker, redskaper og hverdagslige gjenstander. Noen var velkjente, mens andre, som et mystisk skinnhorn, krevde grundige undersøkelser for å forstå hvilken betydning de har hatt. Johansen forteller at lokale innbyggere bidro med både kunnskap og gjenstander som sørget for en levende utstilling av den sjøsamiske kulturarven.
– Å ta vare på kulturminner er en viktig del av arbeidet med å anerkjenne og forstå kultur og kulturforskjeller. Museer spiller en sentral rolle i dette arbeidet, ikke bare ved å bevare gjenstander, men også ved å skape rom for sannhet og forsoning. Når vi samler disse konkrete gjenstandene, forteller de mye mer enn et bilde i et digitalt arkiv kan, sier Johansen.
Styrking av lokal identitet
Prosjektet har ikke bare beriket museets samlinger, men også gitt lokalsamfunnet en ny plattform for å fortelle historien sin. Johansenforklarer hvordan museet kan spille en viktig rolle i å løfte lokale stemmer og kunnskap inn i samfunnsdebatten. Ved å skape tillit og samarbeid bidrar museet til å synliggjøre kunnskap som ellers blir oversett.
– Prosjektet er viktig fordi vi gjennom det kan vise hvordan vi som samfunnsinstitusjon kan ivareta og synliggjøre lokal kunnskap og kultur. Ved å jobbe tett med lokalsamfunnet og kontinuerlig ivareta deres perspektiver, bygger vi tillit og sikrer at historien og kunnskapen blir delt. Museet fungerer som en arena der stemmene deres kommer fram i større sammenhenger og i samfunnsdebatten, slik at de kan påvirke beslutninger som angår dem, forteller Johansen.
Betydningen av prosjektet og doktorgradsstipendiaten
Museumsdirektør ved Alta Museum, Jan S. Dølør, understreker betydningen prosjektet har hatt for museet, spesielt med tanke på å styrke forskningskompetansen deres.
– Å ha en doktorgradsstipendiat som Johansen har gitt oss en helt annen plattform, både internt og eksternt, for å jobbe videre med forskning, sier han.
Han trekker fram hvordan prosjektet har åpnet dører for samarbeid med universiteter og andre fagmiljøer, og hvordan det har bidratt til å utvikle forskningsbasert kunnskap som er relevant for museets virksomhet.
En varig arv
Prosjektet har skapt en varig arv i Altafjorden. En lokal duodjigruppe møtes regelmessig på museet for å utøve tradisjonelt håndverk, og det er planer om å lage en utstilling av arbeidet deres. Johansen ser for seg at museet kan fortsette å være en arena for å løfte fram lokale stemmer og kunnskap, og slik også bidra til en mer rettferdig og inkluderende samfunnsdebatt.
Hun understreker også betydningen av Forskningsrådets finansiering for å kunne gjennomføre prosjektet.
– Friheten til å velge og fordype seg i denne tematikken var avgjørende for å oppnå resultatene. Prosjektet har gitt ny kunnskap om museets samlinger, endret kategoriseringer og ført til at sjøsamisk kulturarv nå er en del av museets faste utstilling, avslutter hun.
Støtten til prosjektet kommer fra Forskningsrådets Offentlig sektor-ph.d.-ordning. Prosjektperioden var fra 2016 til 2021.