FoU i multinasjonale konsern: skattemessige konsekvenser og tilknyttede retningslinjer fra OECD

Forfattere: Kristin Victoria Gråbø og Sten-Frode Olsen, Skatteetaten 

Innledning

Et overordnet mål med internasjonal skatterett og skatterettslige prinsipper, er å fordele beskatningsgrunnlaget til multinasjonale selskaper på en slik måte at selskapene skattlegges i det landet der verdiskapningen har foregått. 

Immaterielle eiendeler og verdier («intangibles») utgjør en stadig større andel av den totale markedsverdien til selskaper og multinasjonale konsern. Forskning- og utvikling (FoU) er en viktig forutsetning for å skape, vedlikeholde og videreutvikle et selskaps immaterielle eiendeler og verdier. FoU-aktivitet er også viktig for samfunnsutviklingen, og i en pressemelding fra regjeringen av 30. april 2024 uttales det blant annet at «Norges framtid er å konkurrere på kunnskap og innovasjonsevne». [1]

Når selskaper og multinasjonale konsern foretar investeringer i FoU er formålet med aktiviteten at det på sikt skal bidra til et økt driftsresultat, som igjen vil øke beskatningsgrunnlaget. En vellykket FoU-aktivitet medfører da at samfunnet som sådan får ta del i verdiskapningen blant annet gjennom økte skatteinntekter. Norge og flere andre land ønsker derfor å stimulere og tilrettelegge for økt forskningsaktivitet. Et virkemiddel i denne forbindelse er utforming av gunstige skatteregler, som f.eks. SkatteFUNN-ordningen. 

Multinasjonale konsern består av flere underliggende selvstendige selskaper (konsern-/datterselskaper). Selskapene vil ofte ha ulik virksomhet, men kjennetegnes ved at de er i et interessefellesskap med hverandre. At selskapene er i et interessefellesskap betyr at de enten direkte eller indirekte er eid eller kontrollert av et felles mor-/toppselskap i konsernet. Som følge av dette kan prisen på transaksjoner mellom ulike konsernselskaper (kontrollerte transaksjoner) påvirkes av at selskapene er i et interessefellesskap. Et uavhengig selskap som har en verdifull immateriell eiendel, vil normalt forsøke å oppnå høyest mulig vederlag dersom andre selskaper skal få bruke den immaterielle eiendelen. Selskaper som inngår i et konsern, vil ikke nødvendigvis være like opptatt av prisen som fastsettes for andre konsernselskapers bruk av den aktuelle immaterielle eiendelen. Når selskaper er en del av et konsern vil hovedfokuset ofte være hva som er forretningsmessig best for konsernet som helhet, og ikke hva som er gunstigst for det enkelte selskap.  

Multinasjonale konsern med aktivitet i flere land må forholde seg til de respektive landenes skattesystemer/skatteregler. Et slikt konsern vil ofte ha forsknings- og utviklingsaktivitet i flere land. Formålet med denne forsknings- og utviklingsaktiviteten – selv om den finner sted i forskjellige land – er å skape, vedlikeholde og videreutvikle konsernets immaterielle eiendeler samt andre driftsmidler og produkter, slik at disse kan bidra til økte salgsinntekter og/eller reduserte kostnader, som i sum for konsernet medfører et forbedret driftsresultat. Den konkrete FoU-aktiviteten til konsernet vil typisk finne sted innenfor lokale selskaper, f.eks. i et datterselskap i Norge. Fra konsernets side er det sentralt at resultater av konsernets FoU-aktivitet kan brukes av konsernets datterselskaper, uavhengig av hvilket datterselskap som faktisk har utviklet/skapt den immaterielle eiendelen. 

Når immaterielle eiendeler skapes og utvikles i et land, men brukes av datterselskaper i deres virksomhetsutøvelse i andre land, og landene gjennom sin skattlegging vil ha sin andel av verdiskapningen gjennom økte skatteinntekter, foreligger det risiko for at konsernet kan bli undergitt en økonomisk dobbeltbeskatning. Situasjonen kan illustreres med følgende eksempel:  

Et norsk datterselskap har gjennom sin FoU-aktivitet skapt/utviklet en verdifull immateriell eiendel, som også benyttes av andre datterselskaper i konsernet, f.eks. i Sverige. Dersom inntekten fra Sverige knyttet til den immaterielle eiendelen skattlegges både i Norge og Sverige, vil inntekten sett fra konsernets side blir skattlagt dobbelt (to-ganger). Dette innebærer en økonomisk dobbeltbeskatning.  

En slik økonomisk dobbeltbeskatning er ikke ønskelig. For å motvirke eller hindre dette, samt å motvirke at multinasjonale konsern oppnår en dobbel ikke-beskatning [2], har Norge inngått traktater med andre land, såkalte skatteavtaler. I skatteavtalene har landene blitt enige om hvordan beskatningen skal fordeles mellom landene. Et sentralt og viktig prinsipp for selskaper som inngår i et multinasjonalt konsern er armlengdeprinsippet, nedfelt i skatteavtalens artikkel 9. For norsk retts vedkommende er armlengdeprinsippet nedfelt i skatteloven § 13-1, og er slik sett gjort til en del av norsk skatterett. Armlengdeprinsippet innebærer at pris og øvrige vilkår i transaksjoner mellom parter i interessefellesskap skal tilsvare pris og øvrige vilkår som fastsettes i sammenlignbare transaksjoner mellom uavhengige parter under sammenlignbare forhold.  

For at ulike land og selskaper skal ha en mest mulig felles forståelse av innholdet i armlengdeprinsippet, er prinsippets nærmere innhold presisert og utdypet i OECD Transfer Pricing Guidelines for Multinational Enterprises and Tax Administrations (OECDs retningslinje[3]). Veiledningen som gis i OECDs retningslinjer er omfattende. Et av formålene med armlengdeprinsippet er å bidra til at multinasjonale konsern ikke blir underlagt en økonomisk dobbeltbeskatning. Et annet viktig formål er å sørge for en riktig fordeling av skattegrunnlaget mellom de forskjellige landene multinasjonale konsern driver virksomhet i.  

I denne artikkelen gis det en oversikt over sentrale sider av armlengdeprinsippet for så vidt gjelder immaterielle eiendeler som både multinasjonale konsern og skattemyndigheter i ulike land må forholde seg til. I avsnitt 2 gis en kort oversikt over multinasjonale konserns organisering av FoU-aktivitet. For å gi en bedre forståelse av innholdet i og betydningen av armlengdeprinsippet for norsk og internasjonal skattlegging, vil det også gis en oversikt over sentrale prinsipper og regler i norsk skatterett i avsnitt 3. I avsnitt 4 omtales enkelte spesielle forhold ved FoU-arbeid i multinasjonale konsern, herunder immaterielle verdier («intangibles»), kostnadsbidragsordninger og restruktureringer. Avslutningsvis gis en oppsummering av artikkelen i avsnitt 5. 

FoU-aktivitet i multinasjonale konsern og immaterielle verdier

Verdenshandelen har blitt mer og mer global i løpet av de siste 20-30 årene. Immaterielle eiendeler og verdier («intangibles») utgjør en stadig større andel av selskapers og multinasjonale konserners totale markedsverdi. Utviklingen, basert på en vurdering av S&P 500, kan illustreres slik: 

Figur 1: Oversikt over verdisammensetningen for selskapene som inngår i S&P 500 (hovedsakelig amerikanske selskaper) som viser forholdet mellom materielle- og immaterielle eiendeler, med fokus på den økende utviklingen av immaterielle eiendelers verdi. [4]

For S&P Europe 350 har økningen vært noe mindre enn for selskapene som inngår i S&P 500. Av selskapenes totale verdisammensetning fordelt på materielle- og immaterielle eiendeler, har verdien av immaterielle eiendeler økt fra 71 prosent i 2015 til 74 prosent i 2020. [5]  

Multinasjonale konsern kan organisere både eierskap og utøvelse av konsernets FoU-aktiviteter på forskjellige måter. Et fellestrekk er imidlertid at multinasjonale konsern som regel har FoU-aktivitet i ulike land, som ofte begrunnes med at de lokale FoU-sentrene har særlig spisskompetanse på sine områder. Fra et operativt ståsted er det imidlertid viktig at denne spisskompetansen og erfaringene som de ulike FoU-enhetene har, kan brukes på tvers av konsernet. Det er derfor viktig at konsernets FoU-enheter kan samarbeide og dele kunnskap, for på denne måten å sikre FoU og skape innovasjon og utvikling som er til det beste for konsernet som sådan. Organiseringen av FoU-aktiviteter kan grovt inndeles i to typer strukturer, desentralisert eller sentralisert.  

En desentralisert organisering av FoU-aktiviteten i et lokalt datterselskap, innebærer at eierskap og beslutninger knyttet til utvikling, vedlikehold og videreutvikling av immaterielle eiendeler i stor grad finner sted lokalt, f.eks. i et norsk datterselskap. Dersom andre selskaper i konsernet skal bruke den immaterielle eiendelen vil det inngås en lisenstransaksjon,[6] som kan illustreres med følgende eksempel:

Datterselskap B får bruke datterselskap As immaterielle eiendeler i sin virksomhet. A mottar da et armlengdes vederlag for B sin bruk. Dersom A f.eks. trenger hjelp fra en annen FoU-enheten i forbindelse med et prosjekt, inngås det da en avtale mellom A og FoU-enhet C, hvor C leverer konkrete FoU-tjenester til A, og som motytelse mottar C et armlengdes vederlag for levering av disse tjenestene.  

En ulempe med en slik desentralisert struktur, er at det vil kunne oppstå en rekke (kryss-) transaksjoner mellom selskapene innad i konsernet og mellom de ulike FoU-enhetene, som i sum medfører risiko for at prisen på de ulike transaksjonene ikke vil være armlengdes priset. Dette øker igjen risikoen for at konsernet kan bli undergitt en økonomisk dobbeltbeskatning, samt at det innebærer en risiko for at skattegrunnlaget kan bli feil i de forskjellige landene.   

En sentralisert organisering av konsernets immaterielle eiendeler vil i stor grad eliminere eller begrense antallet (kryss)-transaksjoner internt i konsernet. En sentralisert organisering innebærer at alt av eierskap og beslutninger knyttet til utvikling, vedlikehold og videreutvikling av konsernets immaterielle eiendeler finner sted i ett selskap, ofte i morselskapet. Ved å sentralisere eierskap og beslutninger knyttet til immaterielle eiendeler, er det enklere å se helheten og ha et konsernfokus på hvordan immaterielle eiendeler skal (videre)-utvikles. En slik oversikt over konsernets behov er vanskelig å oppnå med en desentralisert organisering, siden den enkelte FoU-enhet hovedsakelig ser og vurderer sitt eget behov. Dette kan også medføre at ulike FoU-enheter i en desentralisert struktur til en viss grad kan iverksette tilnærmet like FoU-prosjekter. I en sentralisert struktur er det enklere å vurdere konsernets behov, som muliggjør både en effektivisering og redusering av konsernets samlede FoU-kostnader sammenlignet med hva som er tilfellet i en desentralisert struktur.  

På samme måte som ved en desentralisert modell vil datterselskaper som skal bruke immaterielle eiendeler i sin virksomhet inngå en lisensavtale med morselskapet, og vederlaget for bruken må være armlengdes. I den grad morselskapet har behov for bistand knyttet til konsernets FoU, skjer dette ved at de ulike FoU-enhetene (forskningsmiljøene) leverer forsyningstjenester til morselskapet, og får betalt en armlengdes pris for levering av disse tjenestene. Hovedforskjellen mellom en sentralisert og desentralisert struktur, er at sentralisert eierskap til konsernets immaterielle eiendeler er enklere å følge opp i praksis, ofte mer kostnadseffektivt og at risikoen for at ikke-armlengdes pris blir brukt reduseres. I praksis observeres ofte en blanding av de ulike modellene.  

Uavhengig av hvordan konsernets eierskap til immaterielle eiendeler og FoU-aktivitet er organisert, må konsernet anvende armlengdeprinsippet for å sikre at ulike datterselskaps aktivitet og bruk av immaterielle eiendeler blir priset armlengdes.  

Oversikt over noen sentrale prinsipper i norsk skatterett

Den alminnelige skattesatsen i Norge er på 22 prosent og ligger på noenlunde samme nivå som i andre land det er naturlig for Norge å sammenligne seg med, eksempelvis OECD-landene.  

Norsk skatterett bygger på globalinntektsprinsippet som er nedfelt i skatteloven § 2-1 niende ledd. Globalinntektsprinsippet innebærer at selskaper som er hjemmehørende i Norge, skattlegges for all aktivitet i selskapet, uavhengig av om aktiviteten finner sted i Norge eller utlandet. For utenlandske selskaper som har aktivitet i Norge, skattlegges disse for den del av aktiviteten som finner sted i Norge. Dette omtales som begrenset skatteplikt og er regulert i skatteloven § 2-3.   

I utgangspunktet vil selskapets regnskap danne utgangspunktet for beskatningen. Det vil imidlertid gjøres korreksjoner/justeringer der det er forskjeller mellom regnskaps- og skattemessige regler.  

Ved fastsettelse eller tilordning av inntekter og kostnader bygger norsk skatterett på et grunnleggende prinsipp om at skatteyters eierskap og eventuelle underliggende avtaleforhold (ofte omtalt som partenes privatrettslige rettsgrunnlag) danner utgangspunktet for hvilke kostnader og inntekter som skal tilordnes et selskap. Dette gjelder også for selskaper som er en del av et multinasjonalt konsern. Et selskaps eierskap til immaterielle eiendeler kan eksempelvis oppnås gjennom egenutvikling (FoU) eller avtale, f.eks. avtale om kjøp av en immateriell eiendel, eller en avtale som gir rett til bruk av en immateriell eiendel. 

Når de enkelte selskaper i et multinasjonalt konsern behandles som selvstendige skattesubjekter, innebærer dette at skattegrunnlaget vil bygge på selskapets operative eller finansielle inntekter med fradrag for påløpte kostnader (av operativ eller finansiell art), korrigert/justert for eventuelle forskjeller mellom regnskapsmessige- og skattemessige verdier. For konsern som har flere selskaper i Norge er det gitt visse særregler som gjør det mulig for konsernet å foreta en viss skattemessig samordning av resultatene fra de ulike konsernselskapene. Et eksempel på en slik regel er muligheten for å avgi og motta konsernbidrag. Konsernbidragsregelen[7] muliggjør at skattemessig overskudd i et konsernselskap, selskap A (eks. 100), kan motregnes mot underskudd i et annet konsernselskap, selskap B (eks. -70), som reelt sett gjør at konsernet skattlegges for et overskudd på 30 (og ikke 100 i selskap A, med et underskudd til fremføring på 70 i selskap B). Konsernbidragsregelen gjelder imidlertid i hovedsak kun for konsernselskapene som er hjemmehørende i Norge.  

Når et selskap ikke er del av et interessefellesskap vil selskapets over- eller underskudd være reelt. Som nevnt ovenfor vil situasjonen kunne stille seg annerledes når selskapet er en del av et konsern. Situasjonen kan illustreres med følgende eksempel:  

Dersom f.eks. et norsk datterselskap A gjennom sin FoU-aktivitet har utviklet en verdifull immateriell eiendel, vil konsernet ha en interesse i at denne eiendelen også kan benyttes av andre konsernselskaper, for på denne måten bidra til økt driftsresultat for konsernet som sådan. Dersom den immaterielle eiendelen benyttes av datterselskap B som er hjemmehørende i et land med gunstig skattlegging av immaterielle inntekter (f.eks. skatt på 10 prosent), kan konsernet se seg tjent med å sette prisen for bruk av den immaterielle eiendelen lav for på den måte øke skattegrunnlaget i selskap B. Konkret vil dette gi konsernet en redusert skattekostnad, ved at selskap B oppnår et høyere skattegrunnlag som skattlegges lavt med 10 prosent, mens selskap A oppnår en lavere skattegrunnlag som skattlegges med 22 prosent.  

For å motvirke slike tilpasninger er armlengdeprinsippet tatt inn i norsk skatterett i skatteloven § 13-1. Bestemmelsens første ledd gir skattemyndighetene hjemmel for skjønnsmessig å øke et selskaps inntekt dersom inntekten er blitt redusert og reduksjonen har sin årsak i interessefellesskapet. Dersom vilkårene er oppfylt, skal inntekten etter bestemmelsens tredje ledd fastsettes til hva den ville vært om interessefellesskapet ikke forelå. Ettersom armlengdeprinsippets nærmere innhold gis i OECDs retningslinjer for internprising, følger det av bestemmelsens fjerde ledd at det i skatteavtalesituasjoner skal tas hensyn til retningslinjene fra OECD.   

Når transaksjoner inngås mellom uavhengige parter foreligger det en interessemotsetning mellom partene på en slik måte at den pris som avtales anses som markedsmessig. Prisen vil gjenspeile partenes «forhandlingsmakt», og når avtale inngås gir prisen uttrykk for hva den enkelte part forretningsmessig best kunne oppnå i den konkrete handelen. Når partene er i et interessefellesskap, foreligger ikke disse interessemotsetningene i samme grad og partenes interessefellesskap kan påvirke prisen. For å dokumentere og underbygge at prisen i kontrollerte transaksjoner er i samsvar med armlengdeprinsippet, stilles det derfor særskilte krav til dokumentasjon, omtalt som internprisingsdokumentasjon.  

Dokumentasjonen skal gi grunnlag for å vurdere om priser og vilkår i kontrollerte transaksjoner og mellomværender samsvarer med det som ville ha vært fastsatt i transaksjoner og mellomværender inngått mellom uavhengige parter under sammenlignbare forhold og omstendigheter, dvs. i samsvar med armlengdeprinsippet. De norske internprisingsdokumentasjonsreglene bygger på et forholdsmessighetsprinsipp som innebærer at jo mer omfattende, kompleks og betydningsfull en kontrollert transaksjon er, desto strengere krav stilles det til innholdet i dokumentasjonen. 

Tilsvarende internprisingsdokumentasjonsregler har også OECD-landene og andre land innført. Reglenes nærmere innhold og krav vil kunne variere, men de ulike landenes dokumentasjonsregler bygger på flere felles prinsipper som blant annet medfører at internprisingsdokumentasjon utarbeidet etter EU-krav, også anses å oppfylle de norske internprisingsdokumentasjonsreglene.  

Spesielle forhold ved FoU-arbeid i multinasjonale konsern  

FoU-arbeid i multinasjonale konsern aktualiserer flere forhold 

FoU-arbeid i multinasjonale konsern aktualiserer flere skattemessige forhold, herunder vurderinger tilknyttet immaterielle verdier, kostnadsbidragsordninger og restruktureringer i konsern. Artikkelen vil derfor redegjøre for enkelte hovedtrekk ved disse forholdene.  

FoU og immaterielle verdier er ikke ensbetydende, men de har en nær sammenheng. Gjennom konsernets FoU-aktivitet, f.eks. knyttet til vedlikehold og videreutvikling av konsernets driftsmidler[8] og produkter, vil immaterielle verdier skapes. Immaterielle verdier omtales nærmere i artikkelens avsnitt 4.2. I multinasjonale konsern hvor FoU-arbeidet skjer på tvers av ulike selskaper, er det mulig å inngå kostnadsbidragsordninger som bestemmer hvordan kostnader pådratt av flere parter i et felles FoU-prosjekt skal fordeles etter forhåndsbestemte fordelingsnøkler. I avsnitt 4.3 gis det en kort oversikt over enkelte forhold knyttet til kostnadsbidragsordninger. 

Multinasjonale konsern vil kontinuerlig foreta ulike effektiviseringstiltak for å tilpasse seg den globale markedsutviklingen. Dette medfører at det finner sted endringer (omtalt som «restruktureringer») i både konsernets juridiske og operative struktur, og slike endringer kan også påvirke konsernets immaterielle eiendeler og FoU-aktiviteter. Restruktureringer omtales derfor nærmere i avsnitt 4.4.  

Immaterielle verdier  

FoU-arbeid kan som nevnt bidra til at immaterielle verdier skapes. Immaterielle verdier er viktige og sentrale verdidrivere i multinasjonale konsern. Det kan være utfordrende for selskap som inngår i interessefellesskap å prise transaksjoner som involverer immaterielle verdier – både ved løpende prising og ved realisasjon av immaterielle verdier. Det er flere årsaker til dette, blant annet:  

• immaterielle verdier er normalt unike  

• immaterielle verdier er sjeldent viet særlig oppmerksomhet i selskaps- eller konsernregnskaper 

• immaterielle verdier omsettes som regel i tilknytning til virksomhetsoverdragelse og omsettes sjeldent isolert/alene  

De ovennevnte utfordringene gjør seg også gjeldende – og kanskje i enda større grad – for skattemyndighetene når de skal kontrollere om prising av slike eiendeler er i samsvar med armlengdeprinsippet. Som følge av utfordringene som oppstår har OECD utgitt en særskilt veiledning knyttet til hvordan transaksjoner som involverer immaterielle verdier kan prises for at disse skal være armlengdes. I OECDs retningslinjer kapittel 6 gis det derfor særskilt veiledning om prising og fordeling av avkastning tilknyttet immaterielle verdier, i retningslinjene omtalt som «intangibles».  

Kapittel 6 er delt opp i fire hoveddeler[9]: 

1. Identifisering av immaterielle verdier – dvs. når foreligger det immaterielle verdier for internprisingsformål, jf. OECDs retningslinjer kapittel 6A (punkt 6.5 – 6.31). 

1. Identifisering av eierskap til immaterielle verdier, dvs. hvem som har rett til immateriell avkastning av eiendelene, jf. OECDs retningslinjer kapittel 6B (punkt 6.32 – 6.85).  

1. Klargjøring av innholdet i den faktiske transaksjonen knyttet til immaterielle verdier, hvor det er gitt veiledning knyttet til bruk og overføring av immaterielle verdier, jf. OECDs retningslinjer kapittel 6C (punkt 6.86 – 6.106). 

1. Særskilt veiledning knyttet til prising av immaterielle verdier, jf. OECDs retningslinjer kapittel 6D (punkt 6.107 – 6.212).  

I det følgende gis det en oversikt over retningslinjenes kapittel 6, med formål om å redegjøre for hovedprinsipper ved vurderinger som multinasjonale konsern må gjøre når immaterielle verdier er involvert. I enkelte tilfeller vil verdien av immaterielle verdier som overføres mellom konsernselskaper være høyst usikker. Dette er særlig aktuelt i forbindelse med FoU-arbeid. OECDs retningslinjer omtaler immaterielle verdier med høyst usikker verdi som «Hard-to-value intangibles» (HTVI), som omtales nærmere i avsnitt 4.2.5.  

Hva er immaterielle verdier («intangibles»)? 

For å kunne identifisere immaterielle verdier i multinasjonale konsern, er OECDs retningslinjers definisjon av immaterielle verdier, «intangibles», i punkt 6.6 et viktig utgangspunkt:  

«In these Guidelines, the word «intangible» is intended to address something which is not a physical asset or a financial asset», which is capable of being owned or controlled for use in commercial activities and whose use or transfer would be compensated had it occurred in a transaction between independent parties in comparable circumstances. […]»  Våre uthevninger). 

Det følger av dette at retningslinjenes bruk av begrepet immaterielle verdi sikter til:  

• noe som ikke er en fysisk eller en finansiell eiendel,  

• noe som kan eies eller kontrolleres for bruk i kommersiell aktivitet, og  

• at bruken av slike verdier ville blitt kompensert dersom det hadde forekommet i en transaksjon mellom uavhengige parter under sammenlignbare forhold.   

I internprisingssammenheng er det også viktig at ikke alle immaterielle verdier gir grunnlag for «premium returns»[10]. 

OECDs retningslinjer bygger ikke på et skille mellom immaterielle eiendeler og andre ikke-identifiserbare immaterielle verdier, slik det gjøres i norsk skatterett.[11] Retningslinjenes «intangibles»-definisjon omfatter i tillegg til typiske immaterielle eiendeler,[12] også det som vi etter norsk internrett ikke kan skille ut som egne immaterielle eiendeler/rettigheter, f.eks. goodwill, kundeporteføljer/-relasjoner, know-how, rammeverktøy mv.  

Det sentrale er viktigheten av å identifisere de enkelte konkrete immaterielle verdiene og betydningen av disse i konsernets verdiskapning. [13]

OECDs retningslinjer inneholder ingen klassifisering eller kategorisering av ulike typer immaterielle eiendeler og verdier. Derimot, for å klargjøre innholdet av «intangibles»-begrepet nærmere, inneholder retningslinjenes kapittel 6 del A (punkt 6.18 følgende) en mer presis beskrivelse og eksemplifisering av forskjellige typer immaterielle verdier:  

• Patents (6.19) 

• Know-how and trade secrets (6.20) 

• Trademarks, trade names and brands (6.21 - 6.23) 

• Rights under contracts and government licence (6.24 - 6.25) 

• Licences and similar limited rights in intangibles (6.26) 

• Goodwill and ongoing Concern Value (6.27 – 6.29) 

Disse beskrivelsene av de ulike typetilfellene gir god veiledning ved identifiseringen av immaterielle verdier og vil kunne være til hjelp når multinasjonale konsern skal identifisere og beskrive konsernets immaterielle verdier og hvordan disse bidrar i verdiskapningen. 

Kravet til «eie eller kontroll» i OECDs retningslinjer punkt 6.6 innebærer en avgrensning mot «markedsforhold» og «andre omstendigheter», som det ikke er mulig å eie eller kontrollere.[14] Dette innebærer f.eks. at konsernsynergier ikke kan eies av et rettssubjekt og heller ikke omfattes av «intangibles»-definisjonen. Andre eksempler på forhold som ikke omfattes av definisjonen er spesielle markedsforhold[15], samlet arbeidsstyrke[16] og såkalte «location savings».[17] I en internprisingssammenheng vil slike forhold som hovedregel bli gjenspeilet eller tatt hensyn til i sammenlignbarhetsanalysen, f.eks. ved at de parter som bidrar med å skape konsernsynergier tilordnes en andel av merverdiene.[18] Som ledd i identifisering av immaterielle verdier, kan det likevel være viktig med bevissthet rundt disse forholdene.

Identifisering av eierskap

Når det er identifisert immaterielle verdier, må eierskapet til disse avklares.[19] Eierskapsvurderingen henger naturlig nok sammen med identifikasjonsvurderingen. Der immaterielle eiendeler/verdier ikke er identifisert, er heller ikke eierskapet avklart. Det kan også forekomme at eierskapet til eiendelen er privatrettslig fastlagt, uten at eiendelen er tilstrekkelig identifisert fordi det ikke i tilstrekkelig grad er vurdert hva eiendelen er og i hvilken grad den skaper merverdier for selskapene som utnytter eiendelen/verdien i sin virksomhet.  

Det er det privatrettslige grunnlaget som er utgangspunktet for å avklare eierskap til konkrete immaterielle verdier. Typisk vil eierskapet bygge på avtale eller eventuelt være et resultat av egenutvikling av immaterielle verdier ved FoU-aktivitet. Registrering av immaterielle eiendeler f.eks. i patent- og varemerkeregisteret kan kaste lys over det privatrettslige eierskapet, men er ikke nødvendigvis avgjørende fordi det kan foreligge underliggende avtaleforhold mellom partene som reelt sett regulerer hvem som er den privatrettslige eieren.  

Privatrettslig eierskap eller «legal ownership»[20] til immaterielle verdier danner også utgangspunktet for identifisering av eierskap etter OECDs retningslinjer, men er ikke nødvendigvis avgjørende for hvem som skal tilordnes den immaterielle avkastningen. Det privatrettslige rammeverket for parter som er involvert i immaterielle verdier, vil blant annet bygge på immaterialretten. Når OECDs retningslinjer gir særskilt veiledning om immaterielle verdier og betydningen av privatrettslig eierskap, vil det kunne være formålstjenlig og hensiktsmessig å lese og vurdere disse retningslinjene i sammenheng med immaterialretten.  

Forholdet mellom det privatrettslige eierskapet og armlengdeprinsippet kan illustreres med følgende eksempel:  

Dersom et norsk selskap gjennom sin FoU-aktivitet har skapt/utviklet et patent som det er gitt beskyttelse for, er det i relasjon til armlengdeprinsippet ikke gitt at den immaterielle avkastningen knyttet til patentet skal henføres eller tilordnes det norske selskapet. Dette må vurderes konkret gjennom en klarlegging av innholdet i den kontrollerte transaksjonen med utgangspunkt i partenes kontraktsforhold og en funksjons-, eiendels- og risikoanalyse. 

Sentralt i veiledningen til OECDs retningslinjer er å fastslå hvem som utfører eller kontrollerer visse funksjoner/risikoer knyttet til de immaterielle verdiene/eiendelene («intangibles»), omtalt som DEMPE-fasene.[21] I en funksjons-, eiendels- og risikoanalyse av immaterielle verdier vil derfor klarlegging av funksjoner knyttet til utførelse og kontroll av risiko til Development (utvikling), Enhancement (forbedring), Maintenance, (vedlikehold), Protection (beskyttelse) og Exploitation (utnyttelse), (forkortet DEMPE) være viktig. Begrunnelsen for dette er at den som utøver slike funksjoner kan være berettiget til en andel av den immaterielle avkastningen som oppstår ved bruken av den immaterielle eiendelen i verdikjeden. Der hvor f.eks. eierskap og DEMPE-funksjoner knyttet til immaterielle verdier er fordelt mellom ulike selskaper i konsernet, er det viktig at dette omtales og beskrives godt i internprisingsdokumentasjonen, f.eks. som en del av funksjons-, eiendels-, og risikoanalysen.  

Funksjons-, eiendels-, og risikoanalyse ved klarlegging av innholdet i den kontrollerte transaksjonen

For å fastsette armlengdes pris på en konsernintern transaksjon er funksjons-, eiendels-, og risikoanalysen et viktig hjelpemiddel.[22] Formålet med analysen er å identifisere økonomisk relevante aktiviteter og ansvar, hvilke eiendeler som er benyttet og hvilken risiko partene har påtatt seg.  

I OECDs retningslinjer av 2017 ble det gitt en oppdatert veiledning for hvordan den faktiske klarleggingen av den kontrollerte transaksjonen («accurate delineation») skal gjennomføres.[23] Veiledningen er generell og gjelder alle typer interntransaksjoner, herunder transaksjoner tilknyttet immaterielle verdier. På grunn av immaterielle verdiers særtrekk inneholder imidlertid kapittel 6 supplerende veiledning knyttet til «delineation»-prosessen,[24] hvor det gis veiledning om bruk og overføring, og om særlige forhold som vil påvirke analysens innhold.  

Ved gjennomføringen av funksjons-, eiendels- og risikoanalysen er det derfor viktig å forstå verdikjeden som den immaterielle eiendelen inngår i og hvordan verdiskapningen skjer. Forståelsen av vesentlige verdidrivere og risikoer i konsernets verdikjede er viktig for å klarlegge den faktiske transaksjonen. Der immaterielle verdier er involvert, er det viktig å klarlegge hvilken økonomisk betydning de(n) identifiserte immaterielle verdiene (eiendelene) har i verdiskapningen.  

Utgangspunktet for klarleggingen av partenes rettigheter og forpliktelser[25] er hva som er avtalt mellom partene (kontrakten). Dette gjelder også for konserninterne transaksjoner som involverer immaterielle verdier. Også her vil det kunne legges avgjørende vekt på partenes adferd dersom deres faktiske adferd avviker fra det som er kontraktsmessig avtalt. [26]

Når det gjelder klarlegging av partenes funksjoner er det visse typer funksjoner som presumtivt har større betydning enn andre, typisk funksjoner knyttet til viktige verdidrivere og kontroll av vesentlige risikoer. For immaterielle verdier er de såkalte DEMPE-funksjonene av stor betydning, og det er sentralt å klargjøre hvem som utfører disse.[27] Betydningen av disse funksjonene i verdiskapningen vil kunne variere og vil bero på de konkrete omstendighetene knyttet til den aktuelle eiendelen. DEMPE-funksjoner knyttet til en merkevare («marketing intangibles») vil naturlig nok være forskjellig fra DEMPE-funksjoner knyttet til immaterielle eiendeler innenfor f.eks. software- eller legemiddelindustrien.  

I en funksjons-, eiendels- og risikoanalyse vedrørende immaterielle verdier er det sentralt å avklare hvilke eiendeler partene bringer inn i transaksjonen, herunder hvilken betydning de aktuelle eiendelene har for konsernets verdiskapning. Som ledd i identifisering av immaterielle eiendeler/verdier («intangibles») vil det også være sentralt å avklare hvem av partene som utfører de såkalte DEMPE-funksjonene og hvem som har påtatt seg risiko forbundet med den immaterielle eiendelen. 

Det er viktig med en nærmere klarlegging av sentrale risikoer i funksjons-, eiendels- og risikoanalysen, og hvilket selskap som kontrollerer disse. Uavhengige parters forhandlingsposisjon, og dermed internprisen, i en kontrollert transaksjon vil påvirkes av den underliggende fordelingen av funksjoner, eiendeler og risiko. Graden av risiko er et «økonomisk relevant karakteristika» og «risiko» gir mulighet for en oppside, men også en nedside. Retningslinjene gir særskilt veiledning, en 6-stegs prosess, om hvordan en analyse av risiko kan utføres.  

En funksjons-, eiendels-, og risikoanalyse for immaterielle verdier kan bli omfattende, alt etter hvordan konsernet har organisert virksomheten, både juridisk, men også operasjonelt. En god og grundig analyse, som også beskriver utførelse og kontroll av DEMPE-funksjoner og viktige risikoer, vil imidlertid gi et godt grunnlag for å vurdere om konsernets internpris knyttet til immaterielle verdier er armlengdes. 

For en nærmere redegjørelse av analysen, herunder OECDs 6-stegs prosess, se https://www.skatteetaten.no/bedrift-og-organisasjon/rapportering-og-bransjer/bransjer-med-egne-regler/internprising/temaer/slik-gjennomforer-dere-sammenlignbarhetsanalysen/klarlegging/far-analyse/.  

Prising av immaterielle verdier («intangibles»)

Det er flere utfordringer knyttet til prising av immaterielle verdier. I utgangspunktet er de samme prisingsmetodene som gjelder for andre typer transaksjoner[28] også relevante for transaksjoner hvor   immaterielle verdier er involvert. På grunn av immaterielle eiendelers særegenheter, gis det imidlertid særskilt veiledning knyttet til prising av immaterielle verdier i OECDs retningslinjer. [29]

«Hard-to-value intangibles» (HTVI)

Et kjennetegn ved FoU-aktivitet er at denne ofte er forbundet med betydelig immateriell risiko. Dette gjelder særlig FoU-aktivitet med formål om å skape nye immaterielle eiendeler eller andre tilfeller hvor FoU-prosjektet starter med «blanke ark». I enkelttilfeller kan immaterielle verdier («intangibles») knyttet til slike FoU-prosjekter bli overført til andre konsernselskaper som enten skal forestå den videre FoU-aktivitet eller skal utnytte de immaterielle verdiene («intangibles») kommersielt. Verdien av det som er skapt gjennom denne FoU-aktiviteten vil i slike tilfeller være svært usikker og vanskelig å estimere. En vesentlig årsak til dette er usikkerhet knyttet til fremtidige inntektsstrømmer.  

Til tross for disse ovennevnte usikkerhetene vil multinasjonale konsern kontinuerlig foreta operative endringer for å optimalisere konsernets FoU-aktivitet. OECDs retningslinjer gir særskilt veiledning[30] om slike situasjoner, omtalt som «Hard-to-value intangibles» (HTVI). Retningslinjene gir følgende definisjon om når HTVI foreligger, jf. punkt 6.189: 

«The term hard-to-value intangibles […] covers intangibles or rights in intangibles for which, at the time of their transfer between associated enterprises, (i) no reliable comparables exist, and (ii) at the time the transactions was entered into, the projections of future cash flows or income expected to be derived from the transferred intangible, or income expected to be derived from the transferred intangible, or the assumptions used in valuing the intangible are highly uncertain, making it difficult to predict the level of ultimate success of the intangible at the time of the transfer.» (Våre uthevninger). 

En forutsetning for at det foreligger en HTVI-eiendel er derfor at det ikke foreligger noen pålitelige sammenligningsgrunnlag, og at det på transaksjonstidspunktet er knyttet stor usikkerhet til identifisering av fremtidige kontantstrømmer knyttet til eiendelen.  

Transaksjonstidspunktet er utgangspunktet for verdivurderingen på de immaterielle verdiene som er overført. Verdivurderingen vil da ofte bygge på budsjetterte tall, fordi det normalt ikke er anledning til å bygge internprisingsvurderinger på etterpåklokskap. Dersom eiendelen anses for å være en HTVI-eiendel, åpner imidlertid retningslinjene for at verdsettelsen kan baseres på faktiske tall oppnådd i ettertid, og bruke disse som grunnlag ved vurderingen av om prisen partene avtalte på transaksjonstidspunktet er armlengdes. Dette innebærer f.eks. at dersom selskapet i sin verdsettelse har lagt til grunn et fremtidig antatt (budsjettert) årlig kontantstrøm mellom 15 – 30, mens faktisk omsetning viser seg å være mellom 40 – 90, vil skattemyndighetene kunne bruke de faktiske tall som grunnlag i verdsettelsen. Begrunnelsen for at retningslinjene åpner for en slik etterfølgende vurdering, er at det ofte vil foreligge en betydelig asymmetri når det kommer til informasjon mellom selskapet og skattemyndighetene [31]. 

Kostnadsbidragsordninger

Utvikling av immaterielle eiendeler kan være forbundet med høy risiko; derfor vil ofte uavhengige parter innen enkelte bransjer etablere kostnadsbidragsordninger. En kostnadsbidragsordning innebærer at partene avtaler å legge felles ressurser inn i et FoU-prosjekt med formål om å utvikle noe sammen, og kostnadene knyttet til prosjektet fordeles mellom partene etter konkrete bestemte forhåndfastsatte nøkler, mot at hver av partene – dersom prosjektet blir vellykket – kan bruke og utnytte den immaterielle eiendelen i sin operative virksomhet. På denne måten reduseres den operative risikoen, samtidig som den enkelte deltaker i prosjektet sikrer seg rett til å bruke den immaterielle eiendelen i sin virksomhet uten å måtte betale lisensavgift eller royalty mv. 

Også innenfor et multinasjonalt konsern vil det være forretningsmessig rasjonelt, både sett fra et konsern- og selskapsperspektiv, i fellesskap å utvikle og videreutvikle konsernets immaterielle verdier. På denne måten slipper konsernet inngåelse av «krysslisensieringsavtaler» mellom ulike konsernselskaper. Konsernet bør imidlertid være oppmerksom på at etablering av en kostnadsbidragsordning, herunder opptak av nye medlemmer, vil kunne innebære en delvis realisasjon, som kan utløse beskatning. Tilsvarende må det også tas stilling til hva konsekvensen vil være dersom en part trekker seg ut av kostnadsbidragsordningen. Nærmere veiledning om kostnadsbidragsordninger gis i OECDs retningslinjer kapittel 8 «Cost contribution arrangements» (forkortet CCA).  

Formålet med kapittel 8 er å gi en utfyllende veiledning hvor ressurser og ferdigheter deles for å oppnå gjensidige fordeler. Når en kostnadsbidragsordning foreligger, er nærmere omtalt i OECDs retningslinjer punkt 8.3:  

«A CCA is a contractual arrangement among business enterprises to share the contributions and risks involved in the joint development, production or the obtaining of intangibles, tangible assets or services with the understanding that such intangibles, tangible assets or services are expected to create benefits for the individual businesses of each of the participants». (Våre uthevninger). 

Det stilles således et krav om at deltakerne aksepterer deling av bidrag og risiko med formål om å skape en felles fordel som kan utnyttes av den enkelte deltakeren i sin virksomhet.  

Det vil normalt ikke være tvilsomt hvem som er part eller deltaker i en kostnadsbidragsordning. Utgangspunktet er også her partenes kontraktsforhold knyttet til kostnadsbidragsordningen, men retningslinjene forutsetter at en deltaker vil ha nytte av aktiviteten [32], samt at den enkelte deltaker utøver kontroll[33] over de risikoer som er knyttet til kostnadsbidragsordningen. I den forbindelse er det ikke nødvendig at deltakerne i kostnadsbidragsordningen utfører alt av oppgaver,[34] men at deler av disse kan utføres av andre. Der andre utfører konkrete funksjoner skal disse ha en armlengdes avlønning for sine bidrag. [35]  

I vurderingen av om armlengdeprinsippet er fulgt i kostnadsbidragsordningen, er det nødvendig å måle verdien av den enkelte deltakers bidrag.[36] Verdien av den enkeltes bidrag skal samsvare med det en uavhengig part ville ha oppnådd under sammenlignbare omstendigheter. [37]

Kostnadsbidragsordninger vil i praksis ofte reise spørsmål om omfanget av det enkelte konsernselskaps fradragsrett for kostnader selskapet har pådratt seg som deltaker i kostnadsbidragsordningen, og om hvordan disse kostnadene skal fordeles mellom deltakerne. Fradragsspørsmålet vil måtte avgjøres av det enkelte lands interne skatterett, i Norge reguleres dette i skatteloven § 6-1. Kostnader pådratt gjennom en kostnadsbidragsordning vil normalt være fradragsberettiget, selv om det kan være stor usikkerhet forbundet med hva resultatet av et forskningsprosjekt som involverer immaterielle verdier potensielt kan bli og at det av den grunn kan være utfordrende å beregne det enkelte konsernselskapets forventede nytt eller fordel. 

Restruktureringer

Internasjonal markedsutvikling påvirker kontinuerlig multinasjonale konsern til å foreta ulike effektiviseringer samt tilpasninger til den «nye virkelighet» (nye rammebetingelser/markedsforhold etc.). I den forbindelse kan også konsernets immaterielle eiendeler og FoU-aktivitet bli berørt. Et sentralt spørsmål som oppstår er hvordan disse endringene som konsernet gjør, påvirker enkeltselskaper i konsernet. I OECDs retningslinjer kapittel 9[38] er det gitt særskilt veiledning for restrukturerings- eller omstruktureringstilfeller. Omstrukturering eller «business restructurings», slik begrepet er omtalt i retningslinjene, er et vidt begrep som omfatter en rekke typetilfeller av restruktureringer. Eksemplifisert i OECDs retningslinjer punkt 9.2 er: 

• Konvertering av FoU for egen regning og risiko til oppdragsforskning, dvs. levering av FoU-tjenester. 

• Overføring av IP til en sentral enhet i konsernet. 

• Konsentrasjonen av funksjoner i en regional eller sentral enhet. 

• Konvertering av fullverdige distributører til f.eks. salgsagenter eller kommisjonærer.  

• Konvertering av fullverdige produsenter til kontraktsprodusenter eller tollprodusenter. 

I alle disse typetilfellene av omstruktureringer vil immaterielle verdier kunne bli påvirket/være involvert. 

I relasjon til armlengdeprinsippet oppstår det i restruktureringstilfellene ofte et todelt spørsmål: 1) spørsmål om selve omstruktureringen er armlengdes, og 2) spørsmål om armlengdes prising etter gjennomført omstrukturering. Det vil vanligvis være en nær sammenheng mellom spørsmålene[39]. 

Når det gjelder spørsmål 1, dvs. om partenes prising av den gjennomførte restruktureringen er armlengdes, vil klarlegging av den faktiske transaksjonen («accurate delineation») være sentral.[40] I dette tilfellet som en funksjons-, eiendels- og risikoanalyse basert på en før og etter vurdering. Formålet med analysen er å identifisere hva som rent faktisk har skjedd, og hvor det tas hensyn til den forretningsmessige begrunnelsen, herunder forventede fordeler av omstruktureringen også hensyntatt en vurdering av partenes realistiske handlingsalternativer. 

En vurdering og analyse av vesentlige risikoer før og etter er sentralt,[41] da dette vil være et viktig element for om det er grunnlag for kompensasjon som følge av restruktureringen.[42] Det fremgår av OECDs retningslinjer at også i situasjoner hvor restruktureringen skjer i samsvar med partenes kontraktsforpliktelser, f.eks. hvor oppsigelsen av kontrakten skjer i samsvar med de vilkår som partene har avtalt, vil dette kunne medføre grunnlag for armlengdes kompensasjon. [43]

Skattemyndighetene skal også i omstruktureringstilfellene akseptere partenes faktiske omstrukturering, men kan justere prisen, dvs. vurdere om omstruktureringen er fastsatt i samsvar med armlengdeprinsippet.[44] Det påpekes i retningslinjene at selv om restruktureringen er forretningsmessig begrunnet for gruppen eller konsernet som sådan, er ikke dette avgjørende. Restruktureringen skal også være forretningsmessig for de enkelte konsernselskap som er involvert. [45]  

I retningslinjene gis det særskilt veiledning knyttet til endringer av fortjenestemulighet.[46] Det fremkommer at en endring eller overføring av fortjenestemulighet («profit potential») som sådan ikke medfører noe automatisk krav på kompensasjon, men avhenger av om det er overført «something of value»[47].  

I OECDs retningslinjer punkt 9.48 flg. gis det nærmere veiledning i forbindelse med ulike situasjoner som kan oppstå som følge av en omstrukturering. Av særlig interesse for immaterielle verdier er OECDs retningslinjer punkt 9.55 flg. og punkt 9.68 flg., knyttet til hel eller delvis virksomhetsoverdragelse. Et sentralt vurderingstema i restruktureringstilfellene er derfor om det er overført noe av verdi («something of value»). 

OECDs retningslinjer punkt 9.75 flg. omtaler situasjoner hvor det – selv om det ikke er identifisert en overføring av noe av verdi – likevel kan være grunnlag for en engangskompensasjon (erstatning) som følge av opphør eller vesentlig reforhandling av eksisterende kontrakter/rettigheter. Også her er utgangspunktet at ikke enhver reforhandling eller opphør av rettigheter gir grunnlag for kompensasjon, men at dette beror på en før og etter vurdering, sett hen til partenes realistiske handlingsalternativer.[48]

Oppsummering 

For organisasjoner og personer involvert i FoU-aktiviteter som del av internasjonale konsern, er det viktig å være klare over at slik aktivitet ofte vil ha skattemessige implikasjoner. I den sammenhengen er OECDs retningslinjer sentrale, også i en kontekst der det er et økt fokus fra ulike lands skattemyndigheter for å få sin andel av det overskudd som multinasjonale konsern genererer. 

Som det fremgår av denne artikkelen, er det ikke nødvendigvis «rett frem» å prise og dokumentere at transaksjoner som involverer immaterielle verdier internt i et konsern, og særlig transaksjoner knyttet til FoU-aktiviteter, er priset i samsvar med armlengdeprinsippet. Det er heller ikke slik at det selskap som er eier («legal owner») av en immateriell verdi («intangible») nødvendigvis er det selskapet som har rett til den immaterielle avkastningen som oppstår hvis FoU-aktiviteten blir vellykket.   

Hvilket selskap som vil ha rett til den immaterielle avkastningen som oppstår beror på en konkret vurdering, og viktig i denne vurderingen er hvem som kontrollerer sentrale (DEMPE)-funksjoner/risikoer. Situasjonen kan illustreres på følgende måte, hvis det er selskap A, hjemmehørende i et annet land, som utøver og kontrollerer de vesentlige DEMPE-funksjoner/risikoer, kan det være dette selskapet som etter armlengdeprinsippet har rett til den immaterielle avkastningen, mens selskap B – hvor FoU-aktiviteten konkret finner sted – leverer ulike FoU-tjenester til selskap A, og skal ha en armlengdes avlønning for dette.  

For å realisere den forskningspolitiske ambisjonen om økt verdiskaping i Norge ved offentlig finansiering av FoU-aktivitet er det derfor viktig å være klar over OECDs retningslinjer for skattlegging av internasjonale konsern og følge med på praktiseringen av disse. 

Referanser:

[1] Nærings- og fiskeridepartementet og Kunnskapsdepartementet 30. april 2024, https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/regjeringen-vil-ha-mer-forskning-og-utvikling-i-naringslivet/id3036899/.

[2] I forbindelse med OECDs Base Erosion and Profit Shifting (BEPS) prosjektet vedtatt 23. mai 2016 av OECD rådet, ble det foreslått 15 ulike tiltak for å forhindre at multinasjonale selskaper skal flytte overskudd bort fra beskatningen i landene de opererer i. Et av disse tiltakene er å klargjøre at formålet med skatteavtalene ikke bare er å hindre/forebygge økonomisk dobbeltbeskatning, men også å motvirke ikke beskatning. 

[3] OECD-rådet vedtok 23. mai 2016 sluttrapporten for Action 8-10 i BEPS-prosjektet «Aligning Transfer Pricing Outcomes with Value Creation». Rapporten inneholder presiseringer av armlengdeprinsippet og en utfyllende metodisk veiledning for kartlegging av den faktiske transaksjonen som en del av faktumavklaringen og ble publisert som OECD Transfer Pricing Guidelines i juli 2017. I juni 2018 utga OECD oppdaterte veiledninger knyttet til bruk av Profit Split. I februar 2020 vedtok OECD oppdaterte retningslinjer benevnt Transfer Pricing Guidance on Financial Transactions, med implementering av nytt kapittel 10. Retningslinjenes siste versjon er publisert i januar 2022 som OECD Transfer Pricing Guidelines. 

[4] Figuren og tallene er basert på en undersøkelse utført av Ocean Tomo i 2020, A part of J.S Held, «Intangile Asset Market Value Study», https://oceantomo.com/intangible-asset-market-value-study/.  

[5] https://oceantomo.com/intangible-asset-market-value-study/. 

[6] Også omtalt som «leietransaksjon».

[7] Skatteloven §§ 10-2 til 10-5.

[8] Dette kan både være fysiske eiendeler og immaterielle eiendeler.

[9] Veiledningen som gis i kapittel 6 gjelder kun for armlengdeprinsippet, og ikke eksempelvis for innholdet av «royalty»-bestemmelsen i OECDs Mønsteravtale artikkel 12, jf. OECDs retningslinjer punkt 6.13.

[10] Avkastning utover «normal» avkastning, se eksemplifiseringen i OECDs retningslinjer punkt 6.10.

[11] Se f.eks. skatteloven § 6-10 omtalt i faktaboks under i artikkelens avsnitt 3.

[12] Eksempelvis (ikke uttømmende): Varemerker (trademarks), merkevare (brand), utgiverrettigheter, IT-programvare, lisenser, opphavsrettigheter, patenter, franchise-/lisensrettigheter, driftsrettigheter/ konsesjoner, modeller, prototyper, resepter og formler mv.

[13] Eksempelvis OECDs retningslinjer punkt 6.12.

[14] OECDs retningslinjer punkt 6.9.

[15] Se OECDs retningslinjer punkt 1.1152 flg. for «Effect of government policies» og punkt 1.164 flg. For «Other local market features».

[16] Se OECDs retningslinjer kapittel 1, D7 («Assembled workforce»).

[17] Se OECDs retningslinjer kapittel 1, D8 («Location savings»).

[18] Se OECDs retningslinjer punkt 1.182.

[19] OECDs retningslinjer punkt 6.32 flg.

[20]Som er omtalen i OECDs retningslinjer, se eksempelvis punkt 6.42. 

[21]OECDs retningslinjer punkt 6.32.

[22] OECDs retningslinjer punkt 1.36.

[23] OECDs retningslinjer kapittel 1D.

[24] OECDs retningslinjer kapittel 6C, punkt 6.86 – 6.106.

[25] OECDs retningslinjer punkt 1.42 flg.  

[26] OECDs retningslinjer punkt 1.45. 

[27] OECDs retningslinjer punkt 6.48. 

[28] OECDs retningslinjer kapittel 2.  

[29] OECDs retningslinjer kapittel 6 D (punkt 6.107 - 6.212). 

[30] OECDs retningslinjer punkt 6.186 flg. 

[31] OECDs retningslinjer punkt 1.189.

[32] OECDs retningslinjer punkt 8.14.

[33] OECDs retningslinjer punkt 8.15, jf. OECDs retningslinjer punkt 1.60 flg.

[34]OECDs retningslinjer punkt 8.17.

[35] OECDs retningslinjer punkt 8.18.

[36] OECDs retningslinjer punkt 8.23.

[37] OECDs retningslinjer punkt 8.25 og 8.26.

[38] OECDs kapittel 9 «Transfer pricing aspects of business restructurings».

[39] OECDs retningslinjer punkt 9.9.

[40] OECDs retningslinjer punkt 9.10 og 9.13 til 9.31.

[41] OECDs retningslinjer punkt 9.22.

[42] OECDs retningslinjer punkt 9.22. 

[43] OECDs retningslinjer punkt 9.29. 

[44] OECDs retningslinjer kapittel 9 del C «Recognition of the accurately delineated transactions that comprise the business restructuring», se punkt 9.34 flg.  

[45] OECDs retningslinjer kapittel 9 del C «Recognition of the accurately delineated transactions that comprise the business restructuring», se punkt 9.34 flg.  

[46] OECDs retningslinjer punkt 9.39 flg. 

[47] OECDs retningslinjer 9.39 «[…] the question is whether there is a transfer of something of value (an asset or an ongoing concern) […]». 

[48] OECDs retningslinjer punkt 9.78.