Forskningstyper i universitets- og høgskolesektoren

Færre institusjoner og et mer mangfoldig universitetslandskap 

Det er relativt store forskjeller mellom ulike typer av læresteder (universiteter, statlige høgskoler, statlige vitenskapelige høgskoler m.fl. og private læresteder) når det gjelder fordelingen av de ulike forskningstypene; grunnforskning, anvendt forskning og utviklingsarbeid. Det er fagmiljøene, det vil si det enkelte institutt, eller annen tilsvarende grunnenhet, som rapporterer hvordan deres FoU-aktivitet er fordelt på de tre forskningstypene. Rapporteringen skjer gjennom FoU-undersøkelsen som gjennomføres av Statistisk sentralbyrå (tidligere NIFU) i oddetallsår. Ved store forskjeller i svar om forskningstype mellom statistikkårene tar SSB kontakt med enhetene. I noen tilfeller har fagmiljøet endret sin FoU-profil, i andre tilfeller kan en ny instituttleder ha tolket definisjonene annerledes. Les mer om FoU-undersøkelsen i universitets- og høgskolesektoren i metodevedlegget (kapittel 9).

De siste 20 årene har institusjonslandskapet i universitets- og høgskolesektoren endret seg betraktelig. Dette illustreres i figur 1 som viser antall læresteder etter institusjonstype i denne perioden. Mens det i 2001 var hele 26 statlige høgskoler, er det i 2021 kun 5. Samtidig har antallet universiteter økt fra 4 til 10. Som følge av en rekke fusjoner i sektoren er det totale antallet læresteder redusert fra 45 til 32. 

Figur 1 Læresteder etter lærestedstype. 2001–2021. 

 Kilde: SSB, FoU-statistikk

Tradisjonelt har ulike lærestedstyper fylt ulike roller. Universitetene har vært mest rettet mot grunnforskning, mens de statlige høgskolene har vært mer anvendt rettet. Både som følge av fusjoner og at det har kommet til hele 6 nye universiteter i den siste 20 års-perioden har universitetslandskapet blitt mer mangfoldig. Det er tydelig at den tradisjonelle arbeidsdelingen mellom institusjonstyper blir mindre fremtredende.  Institusjonelt mangfold og arbeidsdeling i sektoren har tidligere blitt analysert av Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse. 

I dette dypdykket ser vi nærmere på hvordan de ulike forskningstypene fordeler seg på ulike læresteder og typer av læresteder. Når de ulike lærestedstypene diskuteres er det imidlertid vesentlig å være klar over at størrelsesforholdet mellom dem er svært ulikt. Figur 2 viser fordelingen av driftsutgiftene til FoU mellom de ulike lærestedstypene i 2021. Universitetene stod med 16,8 milliarder for hele 69 prosent av driftsutgiftene. Videre stod helseforetakene for 17 prosent, statlige høgskoler for 6 prosent og statlige vitenskapelige høgskoler m.fl. og private læresteder stod for 4 prosent hver. 

Figur 2 Fordeling av driftsutgifter til FoU i universitets- og høgskolesektoren etter lærestedstype. 2021. 

Kilde: SSB, FoU-statistikk

De 10 universitetene står altså for over to tredjedeler av sektorens driftsutgifter, og endringer i fordelingen mellom de ulike forskningstypene innad i denne gruppen vil følgelig ha store utslag på de totale summene som brukes på henholdsvis grunnforskning, anvendt forskning og utviklingsarbeid i sektoren. I de følgende avsnittene ser vi nærmere på de ulike universitetene, og undersøker hvordan både universitetsstatus og fusjoner har påvirket – eller ikke påvirket – fordelingen av forskningstypene ved institusjonen. Figur 3 viser fordelingen av forskningstypene ved de ulike universitetene.

Universitetene blir mer anvendt rettet 

Som nevnt har universitetene tradisjonelt hatt en høyere andel grunnforskning, men som illustrert i figur 3 ser vi at det i løpet av de siste 20 årene har blitt mer anvendt forskning blant dem. Samtidig har populasjonen også endret seg; mens det i 2001–2003 kun var 4 universiteter (NTNU, UiB, UiO og UiT), er også NMBU og UiS inkludert fra 2005, UiA fra 2009, Nord universitet fra 2011, samt USN og OsloMet fra 2019.  I 2001 var andelen grunnforskning blant universitetene 56 prosent. Fra 2001 til 2011 økte andelen fra 56 til 58 prosent, men siden da har det vært en jevn nedgang, og i 2021 er andelen grunnforskning blant universitetene på 45 prosent. Fra 2001 til 2021 har samtidig andelen anvendt forskning økt fra 33 prosent til 40 prosent, mens andelen utviklingsarbeid har økt fra 11 prosent til 15 prosent.   

Figur 3 Fordeling av driftsutgifter til FoU i universitets- og høgskolesektoren etter forskningstype og lærestedstype. Fra år for universitetsstatus i perioden 2001–2021.  

Kilde: SSB, FoU-statistikk

Økt grunnforskning ved UiO, mer anvendt forskning ved UiB, UiT og NTNU

Blant de eldste universitetene (UiO, UiB, UiT og NTNU) skiller UiO seg tydelig ut – både fordi de oppgir den klart høyeste andelen grunnforskning i 2021 (71 prosent), men også fordi vi ikke ser den samme trenden som ved de tre andre universitetene (UiB, UiT og NTNU) – hvor det er tydelig at andelen grunnforskning synker. Sammenlignet med i 2001 er UiO det eneste blant disse 4 universitetene som rapporterer om økt andel grunnforskning. 

Tradisjonelt er det de 2 store breddeuniversitetene, UiO og UiB, som har oppgitt de høyeste andelene grunnforskning. Slik er det også i 2021. Siden 2013 har det imidlertid vært en jevn nedgang ved UiB – fra 74 prosent i 2013 til 55 prosent i 2021. Andelen grunnforskning ved UiO har på den andre siden holdt seg relativt stabilt på rundt 71 prosent i den samme perioden. Med andre ord har UiB altså blitt mer anvendt rettet de siste årene. 

Mer anvendt forskning ved UiT og NTNU etter fusjoner 

I likhet med UiB ser vi at det også ved UiT og NTNU har vært en tydelig nedgang i andelen grunnforskning, mens andelen anvendt forskning har økt. Ved UiT var andelen grunnforskning 68 prosent i 2001, mot 51 prosent i 2021. Ved NTNU har andelen sunket fra 42 prosent til 34 prosent i den samme perioden. 

Både UiT og NTNU har imidlertid fusjonert med flere statlige høgskoler i løpet av denne perioden. I 2016 fusjonerte NTNU med Høgskolen i Gjøvik, Høgskolen i Sør-Trøndelag og Høgskolen i Ålesund, som alle tre oppga høye andeler anvendt forskning og utviklingsarbeid (andelen grunnforskning var hhv. 4, 20 og 0 prosent i 2015). Fra 2015 til 2017 økte andelen anvendt forskning ved NTNU fra 42 til 49 prosent, mens andelen grunnforskning ble redusert fra 46 til 37 prosent. Generelt har NTNU blitt mer anvendt rettet etter fusjonen: I 2021 er andelen anvendt forskning på 50 prosent, mens andelen grunnforskning er 34 prosent. Samtidig var driftsutgiftene ved de tre høgskolene betraktelig mindre enn ved NTNU (243 millioner versus 2,8 milliarder i 2015), og det er derfor lite sannsynlig at endringene skyldes fusjonene alene.

UiT har hatt flere fusjoner. I 2009 fusjonerte de med Høgskolen i Tromsø, og andelene utviklingsarbeid og anvendt forskning har generelt vært høyere etter fusjonen. Fra 2009 til 2011 sank andelen grunnforskning fra 64 til 50 prosent, mens andelen anvendt forskning økte fra 27 til 35 prosent og andelen utviklingsarbeid økte fra 8 til 15 prosent. Videre var det fusjoner i både 2013 og i 2016. Spesielt fra 2015 til 2017 ser vi at fordelingen endret seg; da gikk andelen grunnforskning ned fra 54 til 46 prosent, mens andelen anvendt forskning økte fra 30 til 41 prosent. Fra 2019 til 2021 har imidlertid den oppgitte andelen grunnforskning økt igjen; fra 44 prosent til 51 prosent, mens det var en nedgang i andelen anvendt forskning fra 44 til 38 prosent.  I likhet med fusjonene ved NTNU var driftsutgiftene til FoU ved de statlige høgskolene som fusjonerte betraktelig lavere enn ved universitetet. Med andre ord er endringene i fordelingen mellom forskningstypene større enn det man kunne forventet basert på høgskolenes tidligere FoU-utgifter. 

Mer grunnforskning ved NMBU og Nord universitet til tross for fusjoner med statlige høgskoler 

NMBU (tidl. Norges landbrukshøgskole og Universitetet for miljø og biovitenskap) fikk universitetsstatus i 2005. Siden da har det vært noen svingninger i tallene, men i hovedsak rapporteres det om økt andel grunnforskning på bekostning av andelen anvendt forskning. I 2005 var andelen grunnforskning og anvendt forskning henholdsvis 33 prosent og 57 prosent. I 2021 var de tilsvarende tallene 40 prosent og 47 prosent. Dette har vært relativt stabilt de siste årene. Dette er spesielt interessant fordi NMBU i 2015 fusjonerte med Norges veterinærhøgskole som i årene før fusjonen hadde en relativt høy andel anvendt forskning. Sammenlignet med andre fusjonerte høgskoler (eksempelvis ved UiT og NTNU) utgjorde veterinærhøgskolens driftsutgifter til FoU en betydelig større andel av FoU-utgiftene ved NMBU etter fusjonen (om lag 25 prosent). Man kunne derfor forventet at NMBU i perioden etter fusjonen ville hatt en noe høyere andel anvendt forskning. I stedet har utviklingen gått motsatt vei; siden 2015 har andelen anvendt forskning ved NMBU gått ned fra 61 prosent til 47 prosent i 2021, mens andelen grunnforskning har økt fra 29 prosent til 40 prosent.

Nord universitet (tidligere Høgskolen i Bodø og Universitetet i Nordland) fikk universitetsstatus i 2011. I de 10 årene før universitetsstatus var det en tydelig trend – andelen grunnforskning økte jevnt fra 2001 (14 prosent) til toppåret 2009 (47 prosent). Det var spesielt andelen utviklingsarbeid som gikk ned, men også andelen anvendt forskning. Etter 2009 sank andelen grunnforskning mot 2015, før den igjen økte. Andelen grunnforskning har likevel vært jevnt høyere i perioden etter universitetsstatus enn det den var på starten av 2000-tallet.

I 2016 fusjonerte Nord universitet med Høgskolen i Nesna og Høgskolen i Nord-Trøndelag. Både Høgskolen i Nesna og Høgskolen i Nord-Trøndelag hadde før fusjonen høye andeler anvendt forskning og utviklingsarbeid – andelen grunnforskning lå her på henholdsvis 8 og 7 prosent i 2015. Driftsutgiftene til FoU ved Høgskolen i Nesna og Høgskolen i Nord-Trøndelag utgjorde – i likhet med veterinærskolen – en betydelig andel av utgiftene etter fusjonen (totalt om lag 27 prosent).  Også her kunne man derfor forventet at Nord universitet ville bli noe mer anvendt rettet etter fusjonen. I likhet med NMBU har utviklingen gått i motsatt retning; Fra 2015 til 2017 økte andelen grunnforskning ved Nord universitet fra 30 til 33 prosent. Mellom 2019 og 2021 var det et ytterligere hopp fra 32 til 47 prosent. Vi ser med andre ord ulik påvirkning på forskningstype ved fusjoner mellom lærestedene.  

Mindre endringer ved UiS og UiA

Verken Universitetet i Stavanger (UiS) eller Universitetet i Agder (UiA) har gjennomgått fusjoner, og sammenlignet med de andre universitetene ser det ut til at andelene ved disse institusjonene har holdt seg mer stabile. Ved UiA er det ingen store endringer i perioden før universitetsstatus (2007), men over tid har universitetet generelt blitt mer anvendt rettet. I 2001 var det en jevn fordeling mellom andelen grunnforskning, anvendt forskning og utviklingsarbeid (om lag en tredjedel på hver), mens det i 2021 var en høyere andel anvendt forskning (46 prosent). Andelen grunnforskning i 2021 var på 28 prosent, mens andelen utviklingsarbeid var på 27 prosent.

UiS har i hele perioden 2001–2021 hatt en relativt høy andel anvendt forskning. Det er noen svingninger i tallene, men andelen anvendt forskning er lik i både 2001 og 2021 – med 54 prosent. Andelen grunnforskning har økt fra 21 prosent i 2001 til 28 prosent i 2021, mens andelen utviklingsarbeid har gått ned fra 26 til 19 prosent.  

De nyeste universitetene har mest anvendt forskning 

De to nyeste universitetene – OsloMet og Universitetet i Sørøst-Norge (USN) – skiller seg tydelig ut fra de resterende universitetene med en lavere andel grunnforskning (hhv. 12 og 17 prosent i 2021). I Tilstandsrapporten for 2022 (hkdir.no) blir det påpekt at de nye universitetene har flere likhetstrekk med de statlige høgskolene enn de opprinnelige universitetene, og dette mønsteret finnet vi igjen når vi ser på fordelingen mellom de ulike forskningstypene. OsloMet har i 2021 en svært høy andel anvendt forskning med 74 prosent, mens andelen ved USN er 55 prosent. USN har i tillegg en høy andel utviklingsarbeid (28 prosent). 

Ved OsloMet har andelen anvendt forskning økt over tid – fra 54 prosent i 2013 til 74 prosent i 2021. I den samme perioden har det vært en nedgang i andelen utviklingsarbeid fra 27 prosent til 15 prosent, mens andelen grunnforskning har gått fra 19 prosent til 12 prosent. Den økte andelen anvendt forskning må ses i sammenheng med at 4 ulike forskningsinstitutter¹ i denne perioden har blitt innlemmet i det som i dag er senter for velferds- og arbeidslivsforskning (SVA) ved OsloMet.

Mindre anvendt forskning ved de statlige høgskolene i 2021 

De statlige høgskolene er, sammen med helseforetakene, lærestedstypen som tradisjonelt har hatt den laveste andelen grunnforskning. De har samtidig hatt en relativt høy andel anvendt forskning, men skiller seg mest fra andre lærestedstyper ved å over tid ha hatt en særlig høy andel utviklingsarbeid. I 2001 var andelen utviklingsarbeid 41 prosent, andelen anvendt forskning 42 prosent, og andelen grunnforskning 17 prosent. 

Som følge av fusjoner og at flere høgskoler har blitt universiteter har det over tid blitt færre statlige høgskoler – fra 26 i 2001 til 5 i 2021. Det er derfor sannsynlig at endringer i fordelingen mellom forskningstypene i perioden henger sammen med endringer i populasjonen, og det gjør det vanskelig å identifisere trender på tvers av hele gruppen. Etter strukturreformen i 2015 gikk for eksempel antallet statlige høgskoler ned fra 19 til 7, og i den samme perioden sank andelen grunnforskning fra 19 til 13 prosent, mens andelen anvendt forskning økte fra 54 til 64 prosent.

Sammenlignet med i 2001 er både andelen grunnforskning og andelen anvendt forskning høyere i 2021, med hhv. 25 prosent og 48 prosent. Det har samtidig vært en nedgang i andelen utviklingsarbeid, som i 2021 er på 27 prosent (41 prosent i 2001). Den tydeligste trenden de siste 20 årene er at andelen utviklingsarbeid generelt har blitt lavere. Samtidig har det vert en del svingninger i fordelingen mellom grunnforskning og anvendt forskning. I 2019 var eksempelvis andelen grunnforskning på 18 prosent, som er ganske likt som i 2001.

Fra 2019 til 2021 har imidlertid populasjonen bestått av de samme 5 statlige høgskolene, og i denne perioden ser vi at andelen grunnforskning ved de statlige høgskolene har økt fra 18 til 25 prosent, mens andelen anvendt forskning har gått ned fra 55 til 48 prosent. Dette kan henge sammen med at både HINN og HVL har ambisjoner om å oppnå universitetsstatus.

Figur 4 Anvendt forskning, grunnforskning og utviklingsarbeid for statlige høgskoler. 2001–2021. 

Kilde: SSB, FoU-statistikk

Mer grunnforskning ved de øvrige lærestedene i 2021 

Sammenlignet med universitetene som har en høy andel grunnforskning (45 prosent i 2021), og med de statlige høgskolene som har en lav andel grunnforskning (25 prosent i 2021) befinner både de private lærestedene og de øvrige statlige lærestedene (statlige vitenskapelige høgskoler m.fl.) seg et sted i midten, og oppgir henholdsvis 38 prosent og 37 prosent grunnforskning. For de private lærestedene er andelen anvendt forskning i 2021 lik som ved de statlige høgskolene (48 prosent), mens andelen utviklingsarbeid er den samme som ved universitetene (15 prosent). De øvrige statlige lærestedene er på linje med universitetene når det gjelder andelen anvendt forskning (41 prosent), men har i 2021 en relativt høy andel utviklingsarbeid (22 prosent).

Verken blant de private lærestedene eller de øvrige statlige lærestedene er det en helt entydig trend de siste 20 årene, og det er noen svingninger i fordelingen mellom ulike år. Ser vi på endringen fra 2019 til 2021 er det blant de øvrige statlige lærestedene imidlertid en nedgang i andelen anvendt forskning på 10 prosentpoeng – fra 51 prosent i 2019 til 41 prosent i 2021. Sist fagmiljøene i denne kategorien oppga en så lav andel anvendt forskning var i 2011 (40 prosent). Siden 2013 har andelen vært mellom 48 og 55 prosent. Fra 2019 til 2021 har samtidig andelen utviklingsarbeid økt fra 14 til 22 prosent. Det er også en liten økning i andelen grunnforskning – fra 35 prosent til 37 prosent.

Ved de private lærestedene har andelen anvendt forskning holdt seg stabil på 48 prosent siden 2017. Fordelingen mellom utviklingsarbeid og grunnforskning har imidlertid variert: Fra 2017 til 2019 var det en relativt stor økning i andelen utviklingsarbeid (fra 12 til 21 prosent), mens andelen grunnforskning gikk ned fra 40 til 31 prosent. Fra 2019 til 2021 er det imidlertid andelen grunnforskning som øker – fra 31 til 38 prosent, mens andelen utviklingsarbeid har gått ned tilsvarende.

Figur 5 Grunnforskning, anvendt forskning og utviklingsarbeid for statlig vitenskapelige høyskoler og private læresteder. 2001–2021. 

Kilde: SSB, FoU-statistikk

Mest anvendt forskning ved universitetssykehusene 

Helseforetak med universitetssykehusfunksjon er institusjonstypen som i hele den siste 20-årsperioden har oppgitt den høyeste andelen anvendt forskning i universitets- og høgskolesektoren (mellom 64 og 71 prosent). Slik er det også i 2021. Ved helseforetakene er det imidlertid, i likhet med de øvrige statlige lærestedene, også en nedgang i andelen anvendt forskning fra 2019 til 2021 – fra 71 prosent til 64 prosent. Andelen grunnforskning har økt mest, fra 18 til 25 prosent, mens andelen utviklingsarbeid har økt fra 11 prosent til 12 prosent.  

Figur 6 Grunnforskning, anvendt forskning, og utviklingsarbeid i helseforetak med universitetssykehusfunksjon. 2007²–2021. 

 Kilde: SSB, FoU-statistikk

******

¹Arbeidsforskningsinstituttet (AFI), Velferdsforskningsinstituttet (NOVA), By- og regionforskningsinstituttet (NIBR) og Forbruksforskningsinstituttet (SIFO).

² Før 2007 ble helseforetakene med universitetssykehusfunksjon inkludert sammen med de tilhørende universitetene. Disse vises derfor separat først fra 2007.