Er det samsvar mellom forskningprioriteringer og samfunnsutfordringer?

Samfunnsnytte, eller ‘societal impact’, har fått økt betydning i forskningspolitikken de siste 10-15 årene. Impact vektlegges både når forskning evalueres, styres og når det søkes om midler til forskning.Det være seg hos Norges Forskningsråd eller i EUs rammeprogrammer for forskning. I slike sammenhenger bes forskerne å beskrive hva slags målbare resultater som kan forventes fra forskningsprosjektet, og hvilken påvirkning de vil ha. Det kan dreie seg om samfunnsnytte i bred forstand eller mer konkrete forhold som produktutvikling, nye metoder, forbedring av prosesser eller økonomiske gevinster. I bibliometriske analyser vektlegges også impact, men da med tanke på forskningens nytte for fagfeltet og kunnskapsutviklingen, såkalt ‘scientific impact’. I det følgende vil jeg imidlertid rette blikket mot impact i betydningen samfunnsbehov.  

Impact i alle retninger 

Et interessant og lite diskutert aspekt ved impact-orienteringen er at den egentlig ikke sier oss noe om hvorvidt forskningen reflekterer samfunnets behov for forskning. Forventningene om impact er nemlig svært generelt formulert, hvilket betyr at ethvert forskningsprosjekt potensielt kan anses som nyttig, og at enhver effekt kan framstå som tellende. Et spørsmål som i mindre grad stilles er hvorvidt forskningen rettes mot områder hvor vi vet (for) lite. Nedenfor trekker jeg fram noen eksempler på at forskningens innretning ikke nødvendigvis er i takt med samfunnets forskningsbehov. Det første eksemplet illustrerer forskningens iboende tendens til å handle reaktivt – i etterkant av problemet. Det andre eksemplet viser hvordan forskningsprioriteringer er vanskelige å endre, selv når det foreligger et sterkt ønske om å vri forskningen over i en bestemt retning, og at det kan være vanskelig å «treffe riktig», selv om man prioriterer det ‘riktige’ tematiske feltet. 

«We only fund the problem once it arrives” 

Dette var tittelen på Michael G. Heads (Southampton University) innlegg på NIFUs forskningspolitiske seminar 24. mai i år med tittelen «Forsker vi på det vi trenger forskning på? Eksempler fra helsefeltet». Bakgrunnen var at det nylig har dukket opp globale fenomener som har høyaktualisert forskning på områder hvor det tidligere har vært gjort lite, men der behovet plutselig har blitt akutt. Fram til desember 2019 ble det globalt nesten ikke utført forskning på koronavirus selv om virusstammen var godt kjent fra tidligere utbrudd i Kina og Midt-Østen. Ved tidligere epidemier stanset så å si forskningen opp i det samme øyeblikk som epidemiene kom under kontroll. Da hele verden gikk i lockdown første kvartal 2020 eksploderte imidlertid den globale forskningsinnsatsen på koronavirus. En tankevekkende side ved tidligere koronaforskning er at det i kjølvannet av utbruddene i svært beskjeden grad er gjort forskning på beredskap for å håndtere framtidige epidemier (Head et al., 2020). Akkurat dette er det god grunn til å tro vil endre seg, men det måtte en verdensomspennende pandemi til. 

I april 2022 fikk vi plutselig høre om enda et nytt, og for folk flest helt ukjent, virus: apekopper, som historisk sett primært har vært lokalisert i Vest- og Sentral-Afrika. Et søk på det engelske begrepet ‘monkeypox’ i Web of Science (gjort 1. september 2022) viser en interessant utvikling for antall artikler om dette viruset (originalartikler, oversiktsartikler, og såkalte «early access» artikler). Publiseringsmønsteret her er så å si identisk med hva vi så med koronavirus: en voldsom eksplosjon etter at utbruddet har funnet sted. 

Av de 138 artiklene så langt i 2022 er 75 early access artikler (artikler med tidlig tilgang), hvilket betyr at artiklene er publisert online i forkant av tidsskriftets formelle utgivelse. Når vi kommer til 2023 vil antallet artikler om apekopper sannsynligvis ha steget dramatisk. 

Figur 1 Antall artikler i Web of Science som inneholder ordet monkeypox/monkey pox (01.09.2022) 

Men det er ikke bare virus og sykdom som gjør at det dukker opp et plutselig behov for forskning. I forbindelse med den russiske invasjonen av Ukraina har det også her hjemme blitt spilt inn bekymring for forskning som ikke har vært prioritert, men som plutselig blir høyaktualisert. 18 mai i år kan vi lese i Khrono om «Reell nedgang til forskning på sikkerhet og forsvar» med bakgrunn i at bevilgningene de siste ti årene til forskning innen forsvars- og sikkerhetsområdet har sakket akterut, og det er særlig naturlig å se bekymringen i lys av frykten for russiske cyber-angrep. ; Dette er et felt der det også er dokumentert at Norge ligger bakpå med tanke på å utdanne nok folk med kompetanse (Mark et al., 2017). Det blir spennende å følge med på utviklingen i norsk forskning på sikkerhet og forsvar, og se om den tematisk vil bli mer rettet mot nordområdene, Russland og cyber-angrep. I skrivende stund kan man også spørre seg: når melder de første forskerne seg med gode ideer om forskning på hvordan vi kan forbedre sikkerheten til gassrørene våre til Europa? 

Omstilling til prioriterte satsingsområder går ikke alltid raskt 

Koronavirus, apekoppvirus og krigen i Ukraina er eksempler på konkrete utfordringer som oppstår brått og som skaper et like brått og reaktivt oppsving i forskningen på feltet. Men andre utfordringer har vært påpekt lenge uten at det synes å resultere i en nevneverdig oppskalering av FoU-innsatsen. Mental helse er et slikt eksempel. Til tross for gjentatte advarsler opp gjennom årene, handlingsplaner og opptrappingsplaner, så synes det som om mental helse feltet står på stedet hvil forskningsmessig, i hvert fall når vi ser på utviklingen i vitenskapelige publikasjoner (Figur 2). Dette er et paradoks da mental helse stadig trekkes frem som et område som må prioriteres sterkere, eksempelvis illustrert i Dagens Medisin 16.05.2022 i et intervju med Helse Sør-Øst RHFs direktør, som fremhever at «psykisk helse er åpenbart vår største utfordring fremover».  

I Norge har antall artikler fra dette feltet steget noe i perioden 2011-2017, men ikke mer enn den veksten vi har sett ellers i forsknings-Norge, og som andel av norske publikasjoner er tallene for mental helse omtrent på stedet hvil. Ingen opptrapping her altså. 

Figur 2 Antall artikler i Web of Science (2011-2017) innen mental helse, og som prosentandel av norske artikler totalt. 

Kilde: Rørstad, m.fl., 2019 

Mental helse er imidlertid ikke et éntydig konsept. Dette forskningsfeltet rommer en rekke ulike lidelser/sykdommer, med blant annet ulike forebyggende tiltak på den ene siden, og ulike type behandlinger på den andre siden. På NIFUs forskningspolitiske seminar 24. mai presenterte Ismael Rafols (CWTS, Leiden University) resultater fra en studie som har sett på hva slags type forskning på mental helse som ulike interessenter (pasienter, klinikere, helsebyråkrater, m.m.) mener det bør satses på (van de Klippe et al., 2022). I hovedtrekk viser denne studien en mismatch mellom dagens sterke forankring i biomedisinsk forskning og en etterspørsel etter samfunnsvitenskapelige tilnærminger som i større grad er rettet mot forebyggende arbeid og såkalte ‘sosiale determinanter’.  

Nøyaktig hva slags forskning som utføres innenfor et bestemt forskningsfelt er også interessant å se på innenfor energiforskning. Tall fra tidligere utgaver av Indikatorrapporten for årene 2017 og 2019 viser en vekst på 5 prosent i driftsutgifter innenfor energiforskning i perioden. Til tross for at andelen som petroleumsforskning utgjør har gått ned forholdsvis sterkt (fra 53,6 til 48,7 prosent), så er ikke fornybar energi et område som har vokst særlig; en vekst på 0,5 prosentpoeng (fra 20,9 til 21,4 prosent). Den sterkeste veksten har vært innenfor energieffektivisering og -omlegging (opp 5,1 prosentpoeng, fra 23,9 til 29,0 prosent). Det er imidlertid enorme forskjeller mellom utførende sektorer i hva slags energiforskning det satses på. Mens universitets- og høgskolesektoren (UoH-sektoren) har tatt et stort sprang ut i forskning på fornybar energi (fra 38 til 48 prosent av samlede driftsutgifter til energiforskning, en økning på 10 prosentpoeng kun over en 2-års periode), så har instituttsektoren «byttet» ut fornybar energi med energieffektivisering og -omlegging som sitt viktigste satstingsområde. I 2019 stod sistnevnte for 35,7 prosent av driftsutgiftene til energiforskning i instituttsektoren, mens fornybar energi gikk ned fra 35,1 til 25,9 prosent. Samtidig står petroleumsforskningen sterkt i denne sektoren med 35,5 prosent av driftsutgiftene. Det er nesten 10 prosentpoeng mer enn for fornybar energi. 

I næringslivet har vi en ganske annerledes profil på FoU-aktiviteten. Selv med en nedgang på 5 prosentpoeng innenfor petroleumsforskning, så ruver fortsatt dette som det dominerende feltet med 58,4 prosent av driftsutgiftene. Næringslivets satsing på fornybar energi har kun en svak oppgang i andel driftsutgifter fra 12,3 til 14,1 prosent. Det synes med andre ord å være slik at oppmerksomheten om fornybar energi først og fremst har gjort  sitt inntog i statlig finansierte institusjoner, mens aktører på oppdragsmarkedet og i næringslivet fremdeles retter sin oppmerksomhet mot petroleumsrelatert forskning.  

Hvordan kartlegge fremtidens behov?  

Spørsmålet om hvorvidt forskningsprioriteringer er i tråd med samfunnets behov har særlig vært gjenstand for diskusjon innenfor helse og medisin. Det skyldes at man på dette feltet til en viss grad kan ‘avstemme’ forskningsinnsatsen mot ‘problemet’ ved å sammenligne hva vi forsker på og hva som gjør oss syke (eksempelvis med bruk av såkalte sykdomsbyrdedata). Nå er det selvsagt ikke slik at det bør være et 1-1 forhold mellom FoU og sykdomsbyrde (da skulle Norge forsket nesten like mye på rygg- og skjelettplager som på kreft), men slike analyser kan – ikke minst globalt – avdekke sykdommer der det forskes for lite.  

På andre områder er det mindre opplagt hva som bør prioriteres av forskning, og ulike aktører vil ha ulike synspunkter på hva som er viktig. En metode som i økende grad brukes i analyser av fremtidens forskningsbehov er mer kvalitative prosesser, der ulike samfunnsaktører er med å definere fremtidens forskningsprioriteringer – gjerne med utgangspunkt i data over eksisterende forskningsaktiviteter («slik ser forskningsprioriteringene ut i dag, men hvordan bør de se ut om ti år?»). En forutsetning for slike prosesser er et godt tallgrunnlag for å vite hva vi forsker på. I Norge har vi god oversikt over omfanget av FoU gjennom blant annet bibliometriske data og den norske FoU-statistikkens kartlegging av tema, som hittil er ganske unik internasjonal. 
 
Men for at en diskusjon om hva slags temaer vi trenger mer forskning på, og hvilke typer forskning som trengs innenfor disse temaene, skal være verdifull, synes det å være et behov for et enda bedre tallgrunnlag, som utviklet med hjelp av eksperimentelle metoder, kan gi oss en enda mer detaljert klassifisering av FoU-aktivitetene. 

Litteratur 

Head, M.G., et al. (2020): “The allocation of US$104 billion in global funding for infectious disease research between 2000-2017: an analysis of investments from funders in the G20 countries”, The Lancet Global Health 8(10): e1295-e1304. 

Mark, M.S., Tømte, C., Næss, T. & Røsdal., T. (2017): IKT-sikkerhetskompetanse i arbeidslivet – behov og tilbud. NIFU-rapport 2017:32. 

Rørstad, K., Aksnes, D.W., Ramberg, I. & Wiig, O. (2019): Kartlegging av forskning på psykisk helse i Norge. NIFU-rapport 2019:4. 

Van de Klippe, W., Yegros-Yegros, A., Willemse, T. & Rafols, I. (2022): Priorities in research portfolios: why more upstream research is needed in cardiometabolic and mental health. https://osf.io/preprints/socarxiv/xrhgd/ 

Denne teksten er i stor grad basert på innleggene fra NIFUs forskningspolitiske seminar 24. mai, 2022: «Forsker vi på det vi trenger forskning på? Eksempler fra helsefeltet».