Situasjonen for forskning i USA er dramatisk. Endringene som skjer der nå rammer i første omgang amerikanske forskere og forskning, men vil også få store konsekvenser for forskningen og kunnskapsutviklingen i Norge og resten av verden.
Denne teksten ble første gang publisert i Dagens Perspektiv 25 mars.
Den nye administrasjonen gjennomfører nå store kutt i forskningen. Det er alvorlige utfordringer knyttet til tilgang til databaser, brudd i tidsserier og stans i internasjonalt forskningssamarbeid. I tillegg opereres det med lange lister med forbudte ord, knyttet til prosjekter og prosjektfinansiering. Dette er ord knyttet til likestilling og mangfold, og forskningstema som oppfattes som kontroversielle. Dette gjelder ord som kvinne, mangfold, minoritet, historisk, klima og klimaendringer, sosioøkonomisk og sosiokulturell og titalls andre.
Hvordan kan dette skje i USA, verdens fremste forskningsnasjon gjennom mange tiår?
Bildet er nok sammensatt, men en del av forklaringen kan kanskje henge sammen med en utvikling vi har vært vitne til de siste årene: Amerikanernes tillit til forskning og forskere har vært synkende.
Den siste undersøkelsen fra meningsmålingsinstituttet Pew Research (fra november 2024) viser at tilliten til forskning i USA har gått ned. Undersøkelsen viser også at det er tydelige forskjeller mellom republikanerne og demokratene: 66 prosent av republikanske velgere tror at forskere agerer til beste for samfunnet (act in the best interest of the public), mens 88 prosent av demokratene mener dette. 12 prosent av republikanerne er svært enige i en slik påstand, mot 40 prosent blant demokratene.
Det har ikke alltid vært slik. Inntil for få år siden var tilliten til forskere jevnt over høy i begge grupper. Så kom pandemien, og USA endret dette tilliten til forskning brått. Både tilliten til forskning og forskere sank dramatisk, og da særlig blant republikanske velgere.
I Norge er derimot tilliten til forskning generelt høy og ganske stabil. Forskningsrådet måler jevnlig befolkningens holdninger til forskning. Og mens tilliten i USA sank under pandemien, gikk den kraftig opp i Norge og i flere europeiske land. Siden har den gradvis sunket litt, slik at den nå ligger omtrent der den lå før pandemien.
Et annet tydelig skille mellom amerikanere og nordmenn gjelder holdninger til forskernes rolle i samfunnsdebatten. Våre undersøkelser viser at nordmenn er sterke tilhengere av at forskerne bør ytre seg i den politiske debatten på sine egne fagfelter. Undersøkelsene viser at 80 prosent vil at forskerne skal si fra hvis politiske beslutninger er i strid med vitenskapelige funn. Her er amerikanerne delt på midten, og ønsker i langt mindre grad at forskerne skal ha meninger om politiske beslutninger.
Selv om nordmenns tillit til forskning er høy, har vi i det siste sett en utvikling i målingene våre der en betydelig andel – 10-15 prosent – oppgir at de ikke tror på klimaforskning. Også innenfor energiforskningen ser vi tendenser til en svekket tillit. Den politiske debatten på disse feltene er til dels opphetet og polarisert, og det kan vær en stor utfordring for forskerne å stå i debatten. Jeg er derfor veldig glad for at forskning- og høyere utdanningsminister Sigrun Aasland er svært tydelig på hvor viktig det er å hegne om tilliten til forskning i regjeringens nye melding for forskningssystemet «Sikker kunnskap i en usikker tid».
I møtet med en polarisert samfunnsdebatt er det spesielt viktig å hegne om akademisk frihet og forskningens integritet, transparens og etterprøvbarhet. Vi må få frem enda tydeligere hva forskningens egenart er og hvordan den bringer frem ny kunnskap som er til å stole på. Det er viktig at forskerne formidler sine funn og deltar i samfunnsdebatten, og vi må legge best mulig til rette for at ny kunnskap deles og tas i bruk i samfunnet. I det siste har vi sett hvor fort ting kan endres, en tydelig påminnelse om at vi ikke kan ta tilliten til forskning for gitt.